1.1 Kort historikk
Militært arbeid har alltid forutsett en viss fysisk arbeidskapasitet for at oppdragene skal kunne løses tilfredsstillende. Lukian har beskrevet hvordan fysisk trening ble diskutert i antikkens Hellas, blant annet med tanke på å utvikle tilstrekkelig fysisk kapasitet på datidens soldater:1
Og alt dette er, som eg fyrr sa, ei gagnleg fyrebuing til herferd òg; for der kan det verta turvande at ein vandelaust kann lyfta upp ein såra ven og bera han ut or striden, eller òg knipa ein fiende og koma dragsande med han høgt uppi vêret!»
(oversatt til nynorsk anno 1926 av E. Skard)
Arbeidskravet som Lukian beskriver; det å kunne evakuere en såret soldatkamerat ut fra et område, er den dag i dag et svært relevant arbeidskrav for militært personell.2–4
Et annet mye studert arbeidskrav for soldater i dag er utmarsjer med tung oppakning og utrustning. Tidligere er også dette arbeidskravet nøye beskrevet for romerske legionærer.5 Legionærene ble trent til å kunne klare å gå 20 miles (om lag 30 km) på fem romerske «sommer timer» (det vil si om lag 4,6 km/t), med en utrustning som veide 60 romerske pounds (ca. 20 kg). Arbeidskravet må en kunne si at var absolutt, ettersom legionærer som ikke klarte å holde marsjfarten kunne bli tatt av dage, slik at ikke fremrykningen ble forsinket. Whipp og medarbeidere5 har beregnet energikravet for utmarsjen til om lag 1,4 L/min i oksygenopptak (VO2), men at ytre faktorer som terreng, vind osv sannsynligvis økte arbeidskravet med ytterligere 20 %. Whipp og medarbeidere estimerte at de svakeste legionærene da hadde et maksimalt oksygenopptak (VO2maks) på om lag 40 ml·kg-1·min-1, mens Mitchell og Saltin6 har beregnet at gjennomsnittlig VO2maks trolig har ligget i størrelsesorden 50–55 ml·kg-1·min-1 på de romerske legionærene. Dette er interessant nok identisk med aerob kapasitet hos dagens norske mannlige vernepliktige7.