Forsvarets høgskole

2.2 Forflytning til fots

Studier og intervjuer av soldater viser at forflytning til fots (utmarsjer) er en av de mest fysisk krevende oppgavene for soldater.⁵⁶ Militær forflytning til fots innbefatter som oftest å bære noe i tillegg til å flytte egen kroppsvekt, og dette øker energikravet.^57–60 Data fra militære øvelser over flere dager, der marsj med oppakning er en sentral aktivitet, viser at energiomsetningen gjerne er i størrelsesorden 4500–6300 kcal per døgn for mannlige soldater.^61–64

Historiske studier viser at infanterisoldater vanligvis bar rundt 15 kg i militære operasjoner før 1900-tallet.^8;65 Ekstra utstyr og vekt ble transportert på kjerrer, hest eller av egne bærere. Troppeforflytninger ble gjennomført til fots, ofte over lange distanser. I 1805 gikk for eksempel Napoleon sine soldater 125 km på 50 timer i slaget om Austerlitz.⁸ For dagens soldater skjer de fleste lange forflytningene med kjøretøy, men det finnes også eksempler fra moderne konflikter der nesten all forflytning har måttet skje til fots på grunn av dårlig veier og infrastruktur.⁶⁶ Et eksempel er fra Falklandskrigen i 1982 der britiske soldater avla distanser på 60 km med oppakning på nærmere 70 kg. Studier viser også at vekten på soldaters oppakning har økt gjennom tidene, og at infanteristens oppakning har fordoblet seg fra 1. verdenskrig til vår tids operasjoner.⁶⁵ Målinger fra Afghanistan i 2003 viser at amerikanske infanterisoldater forflyttet seg til fots meg pakninger på mellom 30 og 60 kg.⁶⁷ Vekten som ble båret varierte mellom soldater med ulike stillingsinstrukser, samt type oppdrag.

Arbeidskravsstudier av forflytning til fots med oppakning har stort sett tatt utgangspunkt i å måle energikravet i form av VO₂ (totalt, per kg kroppsvekt eller som prosent av VO_2maks), samt at enkelte studier har sett på kravet til muskelstyrke. Denne type studier har helst kun fokusert på selve forflytningen. Med utgangspunkt i et realistisk scenario, bør imidlertid arbeidskravene til denne type utmarsjer også ta hensyn til at soldatene ikke bare skal kunne gjennomføre forflytningen, men faktisk også å være i stand til å utføre de operasjonene som venter når forflytningen er gjennomført:

«On the field of battle man is not only a thinking animal, he is a beast of burden. He is given great weights to carry. But unlike the mule, the jeep, or any other carrier, his chief function in war does not begin until the time he delivers that burden to the appointed ground.»

– Marshall (1950)8 –

Energiomsetningen ved utmarsjer kan estimeres ved flere utviklede ligninger.^68;69 Fra slike ligninger ser vi at energiomsetningen påvirkes av naturligvis ganghastigheten, stigningsgraden og underlaget. For eksempel er det dobbelt så krevende å gå på løs sand sammenlignet med grusvei. Vekten på oppakningen er også sentral, ikke bare med tanke på energikravet til forflytningen, men også med tanke på hva som er behagelig, hva som øker risikoen for belastningsskader, og om mobiliteten hemmes:

We attacked to secure the airhead. We were like slow moving turtles. My rucksack weighed 54 kg. I would get up and rush for 10 meter, throw myself down and couldn’t get up.
I’d rest for 10 or 15 minutes, struggle to get up, go 10 more meters, and collapse.
After a few rushes I was physically unable to move, and I am in great shape.

– Dublik (1987)8 –

Militære doktriner påpeker gjerne hva som er akseptable grenser for vekt som soldater skal kunne bære, men i praksis klarer man ikke alltid å ligge innenfor disse grensene.⁶⁷ De fleste er enige om at vekten på oppakningen ikke bør uttrykkes i absolutte former, men heller som en prosent av kroppsmasse.^67;80. I den britiske hæren på 1920-tallet var anbefalingene at oppakningen ikke burde veie mer enn 18–20 kg eller 1/3 av kroppsvekten.⁶⁸ Nyere anbefalinger har vært fra 20–45 % av egen kroppsvekt, men at type oppdrag og fysisk form bør tas hensyn til.⁸ Uansett vil økt oppakning øke arbeidskravet, og beregninger viser at hver ekstra kg med oppakning betyr en økning i VO₂ på 0,34 ml·kg⁻¹·min⁻¹, eller 1,1 slag·min⁻¹ i hjertefrekvens ved forflytning til fots.⁸¹ For at soldater skal klare å gjennomføre regulære utmarsjer med tung oppakning uten for stor grad av utmattelse er det foreslått at VO_2maks bør være minimum 43–50 ml·kg⁻¹·min⁻¹⁽⁷⁴⁾. Imidlertid vil dette tallet være avhengig av blant annet personens vekt, men også hvilken metode som er benyttet ved testing av VO_2maks, ettersom vi vet at VO_2maks for eksempel måles høyere ved løp enn sykling.⁵¹

Gang med tung oppakning innebærer ikke bare et arbeidskrav for aerob kapasitet, men også for muskulær styrke. Enkelte studier viser at prestasjonen ved gang eller løp med tung oppakning kan være vel så mye avhengig av kroppsvekt, lean body mass eller muskelstyrke, sammenlignet med aerob kapasitet.^59;60;82;83 Spesielt gjelder dette når vekten som bæres er høy og ved arbeid av kortere varighet. Et viktig poeng å understreke er at gang med tung oppakning utvilsomt har et aerobt krav knyttet til seg, men at absolutt VO_2maks (L·min⁻¹) gir mer verdifull informasjon enn VO_2maks uttrykt per kg kroppsvekt (ml·kg⁻¹·min⁻¹) når det gjelder å predikere gangprestasjon.⁶⁰ Med tanke på muskulær styrke er det gjerne mage og rygg som oppfattes som spesielt viktig.⁸ Også styrke i muskulatur for kne ekstensjon og fleksjon er vist å korrelere med prestasjonsevnen i gang med oppakning.⁸

I tillegg til styrke og aerob kapasitet kan en også si at arbeidskravet ved gang med tung oppakning innebærer å tåle lokal smerte i ledd og muskulatur, samt unngå belastningsskader. I studien til Myles og medarbeidere⁸⁴ var det problemer med føtter og tilhørende belastningsskader som for mange begrenset prestasjonsevnen ved den lange utmarsjen. Tilsvarende tilbakemelding fikk man fra svenske rekrutter som ble intervjuet etter en utmarsj på 20–26 km med 15 kg oppakning. Av de svenske rekruttene svarte 42 % at det var problemer bein ben eller føtter som begrenset prestasjonen, mens kun 11 % mente de ble begrenset av generell utmattelse.⁶⁸ Belastningsskader som følge av gang med tung oppakning er også beskrevet i flere andre studier på militært personell.^85–87

Til slutt bør det nevnes at arbeidskravet ved gang med oppakning endrer seg ut fra blant annet plassering av vekt i ryggsekk og på kroppen, samt ulike bæremetoder og utstyr. Kort fortalt er det mest energiøkonomisk at det som bæres plasseres nærmest mulig kroppens tyngdepunkt.^88;89 Vekt båret på bein eller fot bor unngås, ettersom energikostnaden da er høyere sammenlignet med om vekten hadde blitt båret på overkroppen.^88;90 For en mer inngående beskrivelse av dette temaet henvises det til artikkelen av Knapik og medarbeidere.⁶⁵