2.3 Løfting og bæring
Løfting og bæring kan defineres som det å flytte et objekt, vertikalt eller horisontalt, fra et sted til et annet ved hjelp av egen kropp, normalt ved bruk av hendene.8 Litteraturen på området har gjerne tatt utgangspunkt i temaene energikrav og utmattelse. Dette utgangspunktet vil også her benyttes ved beskrivelsen av fysiologiske arbeidskrav ved løfting og bæring (heretter også kalt objektflytting) hos militært personell.
Løfting og bæring oppgis som den vanligst fysisk utfordrende oppgaven for militært personell.8 Amerikanske soldater har oppgitt at løfting og bæring utgjør 90 % av de oppdragene der deres fysiske kapasitet er begrensende for utførelsen. Nottrodt og Celentano2 fant at muskulær styrke begrenset prestasjonen ved frontlinjen i militære kamper mer enn den aerobe kapasiteten. Typiske militære oppgaver som innebærer løfting og bæring er evakuering av såret personell til lands (bårebæring) og til vanns, flytte sandsekker, løfte materiell inn på lastebiler, løfte jerry kanner med drivstoff, løfte tyngre ammunisjon inn i våpensystem, flytte trær og ulikt materiell i forbindelse med naturkatastrofer, levere ut mat og utstyr ved humanitære katastrofer, samt flytte og sette opp provisoriske leir- og teltplasser.2;8;15;74;91
I flere land har man utviklet grenseverdier for hvor mye arbeidere og soldater skal kunne løfte. Ved utvikling av nytt materiell for den amerikanske hæren har man vektgrenser å forholde seg til, slik at ikke løftene skal bli for tunge for brukerne av utstyret.8 En mannlig soldat skal ikke måtte løfte mer enn 39,5 kg når han benytter to hender for å løfte utstyr fra bakkenivå og til hoftehøyde. For kvinnelige soldater er grensen 20 kg. Tilsvarende retningslinjer finnes blant annet i den britiske hæren. Likevel kan løftene fort være mer krevende enn anbefalt, da ikke alt materiell er uformet i henhold til anbefalingene. I krisesituasjoner kan heller ikke denne type retningslinjer gjelde, ettersom for eksempel det å flytte en såret soldat i full grunnutrustning, vill kreve atskillig mer enn det retningslinjene legger til grunn. Studier blant amerikanske og britiske soldater viser at løft og bæring av objekter på 85–110 kg forekommer, men at flertallet av oppdragene innebærer løft i størrelsesorden 20–50 kg.8
Studier av fysiologiske arbeidskrav ved løfting og bæring er ikke enkelt. For det første finnes det et nærmest uendelig antall forskjellige løfte- og bæreoppdrag for militært personell. Enkelte type oppdrag går igjen, men ytre forhold som for eksempel løftehøyde, eller variasjoner i objektets vekt kan være forskjellig fra gang til gang, og påvirker dermed arbeidskravet. Enkelte typer oppdrag kan innebære mange repeterte løft over lang tid, mens andre oppdrag betyr ett eller få maksimale løft. Arbeidskravene vil da oftest være relatert til henholdsvis aerob kapasitet og anaerob kapasitet/maksimal styrke.8 I tillegg er mange av studiene gjort på for eksempel standardiserte objekter for formålet (for eksempel firkantede bokser med håndtak). Dette letter arbeidskravet betraktelig, sammenlignet med realiteten som ofte innebærer løfting av like tunge objekter, men som har en mindre hensiktsmessig ergonomisk utforming.8
Det er mange faktorer som påvirker arbeidskravet ved flytting av objekter. Naturligvis er objektets vekt et sentralt punkt, men arbeidskravet påvirkes også av objektets utforming, løftehøyde, om løftet starter fra bakken eller høyere, kroppsposisjon, løfteteknikk, flyttedistanse, løftefrekvens, kjønn og antropometriske mål hos de som utfører arbeidet.8;92–96 Det er utviklet flere ligninger for å predikere energikostnaden ved ulike typer løft som tar hensyn til en del av disse faktorene.8;97
Av relevante løfte- og bæreoppdrag for militært personell, er blant annet bårebæring studert med tanke på arbeidskrav.98–102 Et av studiene målte blant annet kreftene som virker på hendene ved bæring av båre. Ved gang målte man opp mot 470 Newton i hvert av bærehåndtakene, hvilket utgjorde henholdsvis 98 % og 130 % av menn og kvinners maksimale evne til kraftutvikling.103 Knapik og medarbeidere98;102 har også målt hjertefrekvens og VO2 ved bårebæring, samt ulike tekniske bæresystemers påvirkning på energikravet. Her fant man at ved kortvarig (gjennomsnittlig 2,7 minutter) maksimal bårebæring (vekt 82 kg), predikerte muskeltverrsnitt og beintykkelse i under-armen, sammen med lårmuskulatur og prestasjon i push-ups, nærmest hele variasjonen i prestasjonen mellom ulike individer. Konklusjonen var at muskeltverrsnitt og muskulær utholdenhet i overkroppen er viktige fysiologiske faktorer for å klare å bære en tung båre. De fant også at ved for eksempel å benytte et system der båren kunne bæres ved hjelp av et bæresystem som plasserte deler av vekten på hoftene eller skuldrene, så ville prestasjonsevnen øke vesentlig og energikravet bli redusert. Det er for øvrig også vist at den reduserte utmattelsen i hender, armer og overkropp som oppnås med ulike bæresystemer, medfører bedre skyteprestasjoner etter endt bæring, sammenlignet med etter tradisjonell bæremetode.104
I en annen studie ble energikravet ved lading av en Howitzer (kanon) undersøkt.74 Studien viste at et VO2 på 1,5 L·min−1 var nødvendig for denne type arbeid, hvilket betyr at en soldat på 70 kg trenger et VO2maks på om lag 43–50 ml·kg−1·min−1 (tilsvarende som for utmarsj med oppakning) for å unngå for tidlig fysisk utmattelse. Studier viser også at energikravet er lavere i løfteoppgaver som bare involverer overkroppsmuskulatur, sammenlignet med løfteoppgaver som engasjerer underkroppsmuskulatur.105 Dette skyldes trolig at vi vanligvis har mer muskelmasse i underekstremiteten, som dermed kan engasjeres og skape en større energiomsetning enn ved kun overkroppsarbeid.
Det er anbefalt at militært personell bør utvikle en generell god muskelstyrke og god aerob kapasitet for å kunne utføre løfte- og bæreoppdrag tilfredsstillende.4 Militært personell må nemlig både være trent for få og maksimale løft, samt langvarig arbeid med mange og lettere løft. Dette kan kreve helt ulike egenskaper.8 For eksempel fant Deakin og medarbeidere2 at sandsekk flytting og bårebæring korrelerte sterkere til VO2maks enn muskelstyrke. Dette kommer trolig av at øvelsene var av relativt lang varighet. Som nevnt fant Knapik og medarbeidere102 det motsatte; at muskelstyrke korrelerte sterkest med bårebæring, men arbeidet her var av kortere varighet enn i studien til Deakin og medarbeidere. Tilsvarende viste Singh og medarbeidere4 at prestasjonen i ammunisjonskasse løft var mest påvirket av absolutt VO2maks (og fettprosent), mens det ved løfting av jerry kanner var overkroppsstyrken som påvirket prestasjonen mest. Disse eksemplene viser at det er krav til både aerob kapasitet og muskelstyrke ved mange løfte– og bære oppgaver i Forsvaret.106
Angående intensitet i arbeidet med objektflytting, så anbefalte Garg og medarbeidere8 at man ikke overstiger 50 % av VO2maks ved 1 times arbeid, 40 % ved to timers arbeid, og 30 % ved 8 timers arbeid, for å unngå utmattelse i forbindelse med arbeidsoppdraget. Den prosentvise intensiteten bør (som for utmarsj og graving) ta utgangspunkt i VO2maks målt i den aktuelle øvelsen. Intensitetsberegning med utgangspunkt i VO2maks ved løping, vil gjerne underestimere intensiteten ettersom det er vist at VO2maks i løftetester er lavere enn ved løping.95