Forsvarets høgskole

2.2 Robusthet hos norsk militært personell

I tidligere kapitler blir begrepet robusthet brukt for å beskrive soldatens forutsetninger for å kunne utøve soldatyrket. Å være robust inkluderer et vidt spekter av egenskaper, for eksempel evnen til å forflytte seg langt og fort med tung oppakning, å kunne ta riktige avgjørelser i vanskelige situasjoner, tåle vedvarende press, eller utvise gode medmenneskelige egenskaper.

Det er fra militært hold blitt påpekt at fysisk kapasitet og mental styrke henger svært tett sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. En representant for dette synet er den amerikanske obersten William «Bill» David, som uttrykker dette på følgende måte:

Physical fitness and mental toughness are interdependent and inseparable. One does little good without the other. Together they are required for every operation an infantry battalion will ever be called upon to do (David 1999, s. 105).

Alle militære operasjoner har større eller mindre krav til både fysisk og mental robusthet. Utfordringen for Forsvaret blir derfor både å rekruttere og å utvikle soldater til å inneha denne robustheten. Dette har derfor vært et av de aspekter som psykologisk forskning i Forsvaret har studert i de senere år.

En av disse studiene har fulgt norske soldater under forberedelsen og gjennomføringen av internasjonal tjeneste i Kosovo, og sett på mentale, psykiske og sosiale egenskaper som kunne forklare militær robusthet generelt og tilpasningsevne spesielt (Solberg 2007). Studien viste at personlighet, evne til å takle vanskeligheter samt militære ferdigheter avgjør tilpasningsevnen. De som fungerte best som soldater under den internasjonale tjenesten, hadde evnen til å se vanskelige situasjoner som en utfordring i stedet for et problem. Videre skapte de gode relasjoner med andre, var konstruktive, lærevillige og hadde god støtte fra familien hjemme. Også fleksibilitet, ydmykhet, toleranse og evnen til å takle frustrasjon var viktig for å fungere godt under den internasjonale tjenesten.

Solbergs studier (ibid.) understreker verdien av seleksjon av militært personell ut fra psykososiale kriterier. Det er ikke gitt at alt militært personell vil kunne oppholde seg i et ustabilt militært operasjonsområde over lang tid. Det er derfor avgjørende for den enkelte soldat, og ikke minst for den enkelte soldats kolleger, at de vet og kan forutsette at alle som oppholder seg i operasjonsområdet, vil kunne fungere sosialt og mentalt under alle forhold. Soldater som i utgangspunktet ikke har en stabil livskvalitet eller som sliter med angst og depresjoner, har lite i et militært operasjonsområde å gjøre.

Magerøy og medarbeidere (2007) studerte livskvaliteten til 1300 mannlige sjøoffiserer i Norge og fant at livskvaliteten til offiserene var lik den man finner hos tilsvarende sivile utvalg (justert for jobb og utdannelsesnivå). Säfvenbom (2007) fant at kadetter ved inntaket til krigsskolene hadde større fravær av depresjon og angst enn studenter ved sivile høgskoler og universiteter. En annen studie (Dyrstad og Säfvenbom 2007), som sammenlignet militære befal og vernepliktige i Norge (n = 2308) med soldater i Kosovo (n = 77), viste at soldatene som oppholdt seg i det militære operasjonsområdet i Kosovo, rapporterte et signifikant større fravær av depresjon sammenlignet med personellet som oppholdt seg i Norge. Studiene indikerer først og fremst at det finnes variasjoner også blant militært personell, men at selvbevissthet hos den enkelte soldat samt seleksjonsrutiner bidrar til at det i hovedsak er de best egnede som hentes ut i operativ tjeneste.

Selv om militær robusthet omhandler det hele mennesket, er det ikke uvanlig i militære kretser også å synliggjøre det en kan forstå som den fysiske dimensjonen av den helhetlige militære robusthet. Den amerikanske obersten B.P. McCoy er en som får frem dette perspektivet i sin bok The Passion of Command, der utviklingen av den militære robusthet inngår som en av soldatens fem grunnleggende egenskaper/vaner. Her beskrives utviklingen av robusthet (Combat Conditioning) blant annet som:

Our conditioning focused on preparing the rigors of combat. These included long foot marches under heavy loads, martial arts, grappling, and physical conditioning with combat equipment on (McCoy 2007, s. 28).

For å se om soldater i tidligere tider var i bedre form enn nåtidens soldater, har forskere prøvd å beregne maksimalt oksygenopptak (VO_2maks) hos soldater i hæren til Aleksander den store (356–323 f.Kr.) samt for romerske legionærer (Mitchell og Saltin 2003). På bakgrunn av kroppsstørrelse, distansen de tilbakela på utmarsjer samt ganghastighet har en beregnet at VO_2maks i snitt trolig var på 50–55 ml · kg^-1 · min^-1. Til sammenligning viser studier at dagens norske soldater inne til førstegangstjeneste har et snitt på om lag 54 ml · kg^-1 · min^-1 (Dyrstad mfl. 2006), altså i samme størrelsesorden som soldatene for mer enn 2000 år siden. Dyrstads studier viser imidlertid at det maksimale oksygenopptaket blant dem som møter til sesjon, er redusert med om lag 8 prosent de siste 20–25 årene, men at reduksjonen primært skyldes en vektøkning på nesten 5 kg i samme periode (Dyrstad mfl. 2005).

Når vi vet at det i dag er en begrenset del av dem som møter til sesjon som faktisk gjennomfører førstegangstjeneste, er det ikke nødvendigvis slik at soldater som er inne til førstegangstjeneste er i dårligere form enn tidligere. Det er sannsynlig at fysisk form og treningsvaner er blant de kriteriene som spiller inn ved rekruttering til førstegangstjenesten, og dersom Forsvaret makter å rekruttere de riktige ungdommene, kan den fysiske formen til dem som gjennomfører førstegangstjeneste i dag faktisk være bedre enn før. En studie av fysisk form ved opptak til Krigsskolen i perioden 1989–2005 (Dullum 2007) indikerer imidlertid at seleksjonen ikke fungerer slik man kunne håpe. Kandidatene som møtte til opptak til Krigsskolen i 1989, løp en 3000 meter løype på 11 min og 23 sekunder, mens kandidatene som møtte i 2005, brukte 12 minutter og 24 sekunder. Studien viste en lineær negativ utvikling gjennom hele perioden.

Dyrstads studie av fysisk form hos vernepliktige analyserte også utviklingen av kondisjon og styrke gjennom førstegangstjenesten. I løpet av rekrutt-perioden på 10 uker forble VO_2maks uendret for hele gruppa sett under ett. De soldatene som hadde lavest VO_2maks, fikk noe fremgang, mens de soldatene som hadde høyest VO_2maks ved innrykk, gikk litt tilbake. Fra endt rekruttperiode og frem til dimisjon ble VO_2maks noe redusert hos alle gruppene, slik at de vernepliktige i gjennomsnitt dimitterte med litt lavere kondisjon (−1 %) enn da de påbegynte verneplikten. I gjennomsnitt økte vekten med drøyt 3 kg gjennom den 10 måneder lange verneplikten. Størst forskjell fant man for styrketestene, ved at antall sit-ups og push-ups økte relativt mye fra innrykk til slutten av rekruttskolen. Styrkeresultatene ble deretter opprettholdt eller marginalt forbedret frem til dimisjon. Grunnen til at både push-ups og sit-ups økte såpass markant, kan være at dette er øvelser som det er lett å gjennomføre hvor det måtte være, for eksempel på oppstillingsplass. For øvelsen chin-ups (kroppsheving i bom) så man ingen endring i resultat fra innrykk til dimisjon. Trolig skyldes dette at denne øvelsen er avhengig av noe utstyr (bom e.l.), og at befalet dermed sjelden organiserer denne typen styrkeøvelser.

Ovenstående studie fulgte også utviklingen i fysisk form gjennom soldatenes internasjonale tjeneste i Kosovo. Studien viste at vekten økte ytterligere 3 kg gjennom det ettårige KFOR-oppdraget, og at VO_2maks ble redusert med 3 prosent. Prestasjonen i sit-ups og push-ups endret seg ikke, men antall repetisjoner i chin-ups økte signifikant. Årsaken til denne utviklingen er trolig at mesteparten av treningen som ble gjennomført, var styrketrening, trolig på grunn av gode fasiliteter for styrketrening og generelt en kultur for å løfte vekter (jf. kapittel 8). Kondisjonstrening ble trolig ikke vektlagt i samme grad av befalet og ved egentreningen til soldatene.

Samtidig som kapitlene 9–11 viser at ulike former for bevegelsesaktivitet og trening har en gunstig effekt på både psykososiale og mer isolerte fysiologiske forhold, viser funnene over at Forsvaret har mulighet til å påvirke og styre personellets utvikling gjennom relativt enkle midler. Det er således grunn til å se på bevegelsesaktiviteten blant norske militære samt hvilke resultater denne formen for aktivitet kan gi.