Forsvarets høgskole

2.3.1 Faktisk bevegelsesaktivitet

En studie av Dyrstad og medarbeidere (2006) har undersøkt mengde fysisk aktivitet blant norske vernepliktige soldater. Studien viste at de vernepliktige under den 10 uker lange rekruttperioden kun gjennomførte 20 minutter obligatorisk trening i treningstøy per uke, og at denne treningen primært var styrketrening. Fritidstrening utgjorde i tillegg om lag 1 time per uke, mens moderat aktivitet i uniform (gå til skytebane osv.) utgjorde hele 8 timer per uke. Totalt var altså de vernepliktige aktive om lag 9 timer per uke, der det meste av aktiviteten var med lav til moderat intensitet i uniform. Fra endt rekruttperiode og ut førstegangstjenesten sank aktivitetsmengden til drøyt 5 timer ukentlig, der om lag 1 1/2 time var obligatorisk trening i treningstøy.

Resultatene fra studien viser altså at soldatene som ble undersøkt hadde relativt aktive dager, spesielt i rekruttperioden, men at aktiviteten primært var med lav til moderat intensitet og i uniform. I Tjenestereglement for Forsvaret heter det at alle soldater, befal og sivile i Forsvaret skal ha minst 2 timer med fysisk aktivitet fordelt på minst to treningsøkter per uke. Studien viste at man ikke maktet å gjennomføre dette i rekruttperioden. Dette, sammen med at brorparten av aktiviteten var med lav til moderat aktivitet, kan bidra til å forklare at det maksimale oksygenopptaket ikke endret seg særlig gjennom førstegangstjenesten.

Mens den vernepliktige i gjennomsnitt trente om lag 1 time og 20 minutter per uke i treningstøy under rekruttperioden, økte dette til ca. 2 timer under den internasjonale tjenesten i Kosovo (Dyrstad mfl. 2007). Som under verneplikten i Norge utgjorde styrketrening brorparten av aktiviteten under oppholdet i Kosovo.

Säfvenbom og medarbeidere (2003) har også beskrevet aktivitetsmengden ut fra selvrapporterte treningsvaner. Her rapporterte de vernepliktige at de i gjennomsnitt trente en gang i uka før tjenesten startet, og at dette økte til 3–4 ganger under førstegangstjenesten, der halvparten av øktene var obligatorisk, og den andre halvparten ble gjennomført på fritiden. I de første fire månedene av førstegangstjenesten ble det gjennomført i gjennomsnitt to obligatoriske treningsøkter. Ifølge de vernepliktige sank den obligatoriske treningen til litt over en treningsøkt i uka de siste 4 månedene før dimisjon.

Både studien til Dyrstad og medarbeidere (2006) og Säfvenbom og medarbeidere (2003) viser altså at det i perioder virker vanskelig å få gjennomført de to obligatoriske treningsøktene i uka. Samtidig kan en også konkludere med at aktivitetsnivået hos de vernepliktige ser ut til å være høyere under førstegangstjenesten enn før innrykk.

2.3.2 Effekt av bevegelsesaktivitet

Kapittel 11 viser at regelmessig bevegelsesaktivitet fører til bedre kondisjon og økt muskelstyrke, mens kapittel 10 gjør rede for hvordan bevegelsesaktivitet også kan påvirke psykososiale forhold.

Enkelte studier har sett på sammenhengen mellom aktivitet og helsepsykologiske forhold hos militært personell fra Norge. Magerøy og medarbeidere (2007) studerte hva som påvirket livskvaliteten hos drøyt 1300 mannlige sjøoffiserer i Norge, og fant ut at faktorer som militær grad, alder, utdannelsesnivå, fysisk aktivitet, KMI (kroppsmasseindeks), sivilstand og røykevaner kunne påvirke fysiske og mentale faktorer. Studien konkluderte med at involvering i ulike former for bevegelsesaktivitet så ut til å være den viktigste enkeltfaktoren for god livskvalitet.

En studie av depresjon blant 1500 norske HV-soldater (Säfvenbom og Aandstad 2007) bekrefter Magerøys funn. Studien viste at aktivitetsvaner var mer avgjørende for soldatenes rapportering av depressive lidelser enn for eksempel arbeidsbelastning og inntekt, samt at den dokumenterte en lineær sammenheng mellom grad av aktivitet og fravær av depresjon. Personell som svarte at de hadde vært fysisk aktive lenger enn de siste seks månedene, rapporterte signifikant lavere skåre på depresjon enn alle andre grupper (jf. kapittel 10).

Dyrstad og Barlaug (2006) har også sett på robusthet hos norske soldater under internasjonal tjeneste i Kosovo. Studien viste at de soldatene som drev mye fysisk aktivitet, skåret høyere på mental beredskap og robusthet enn sine mindre aktive medsoldater. Det ble derimot ikke funnet noen sammenheng, verken positiv eller negativ, mellom fysisk form og mental beredskap og robusthet. Studien viser derfor at kroppslig bevegelsesaktivitet kan være viktig for å utvikle en robust soldat selv om denne aktiviteten ikke fører til en positiv endring i fysisk form.

Ifølge FFOD (2007) er fysisk utmattelse, ensomhet og mangel på næring og søvn blant faktorene som påfører soldaten stress, og stress vil som regel føre til redusert stridsevne. Grønningsæter (1996) undersøkte sammenhengen mellom fysiske og psykiske ressurser, lederatferd og fysiologiske reaksjoner hos kadetter før og under militært stressende aktiviteter og perioder. Studien viste at de kadettene som var minst fysisk aktive (0–2 økter per uke), mestret stress dårligere enn dem som trente 3–5 økter per uke. Sistnevnte gruppe presterte også bedre på fysiske tester og var mer fornøyd med sine prestasjoner under øvelse enn gruppa som var mindre fysisk aktive. En gruppe med kadetter som ble karakterisert som høyaktive (> 5 økter per uke) hadde også et godt mestringsmønster ved stress, men søkte mindre sosial støtte og var mer depressive enn de to andre gruppene.

Under konferansen Fysisk yteevne ingen operativ betydning? ved Norges idrettshøgskole i 1999 beskrev kaptein Freddy Skjenken sine personlige erfaringer med fysisk trening og stressmestring fra skarpe militære operasjoner. Hans karakteristikk av fysisk trening peker mot en forståelse av kroppslig bevegelsesaktivitet som en form for rekreasjon og sosial atspredelse.

Jeg følte jeg koblet av med den treningen vi gjennomførte. Jeg fikk stresset ned, sinnet fikk avspenning. Jeg antar også at treningen fikk meg til å sove bedre på grunn av nettopp avspenning (Skjenken 2000, s. 35).

Bevegelsesaktivitet og idrett i Forsvaret kan imidlertid også gi utbytte på andre områder enn kun individuelle endringer i fysisk form eller evne til å mestre stress. Det å trene sammen med medsoldater fra egen tropp kan gi bedre samhold og øke forutsetningen for å prestere bedre sammen under militære oppdrag. I litteraturen omtales dette som kohesjon og brukes ofte analogt til betegnelser som «lagånd» eller «gruppesamhold». Det refereres med andre ord til de krefter som «binder» gruppemedlemmene sammen til en sosial enhet. Kohesjon regnes derfor som en nøkkelvariabel innenfor prestasjonsorienterte grupper for å redusere tapet av motivasjon og innslag av social loafing i gruppa (Høigaard 2006). I The Passion of Command av B.P. McCoy beskrives betydningen av sosial kohesjon under deltagelse i skarpe operasjoner:

We found that social energy was important salve in mitigating and treating post traumatic stress disorder (PTSD). The sense of family and the mutual trust that ran horizontally and vertically trough the units were vital to providing an atmosphere in which we could deal openly with the emotions associated with PTSD (McCoy 2007, s. 53).

Verdien av å bygge kohesjon gjennom bevegelsesaktivitet er også erfart i norske styrker, og Skjenken forklarer dette på følgende vis:

Det å trene sammen med soldatene er en uformell samhandling mellom de som trener. Treningen fører oss nærmere sammen, noe som i seg selv virker teamskapende og teambyggende (Skjenken 2000, s. 35).

Under militære operasjoner kan denne formen for lagbygging også inkludere lokalbefolkningen. Mæland (2004) viser i sin bok Skadeskutt idealisme – Norsk offisersmoral i Kosovo at tilrettelegging for kroppslige bevegelsesaktiviteter nettopp kan virke tillitbyggende og konfliktdempende. Fra et intervju med en av sine informanter, «Sverre», illustrerer Mæland idrettens mulighet som arena for tillitskapende relasjoner mellom de norske soldatene og lokal-befolkningen i Kosovo:

Hvorfor driver ungdomsgjenger for eksempel med etnisk motivert vold? Kanskje fordi de ikke har noe annet å gjøre? Så i stedet for å løpe etter dem hver eneste kveld etter klokken 18, samlet Sverre og troppen hans folkene sammen for å bygge en basketballbane. Resultat: en reduksjon av etnisk motivert vold (Mæland 2004, s. 212).

Säfvenbom og Sookermany (2005) fant tilsvarende at bevegelsesaktiviteter foretatt blant militære styrker og lokalbefolkningen ble gjennomført i den hensikt å forbedre kommunikasjonen og kulturforståelsen. Studien viser for øvrig at initiativene for deltagelse med lokalbefolkningen ofte tas på enkeltmannsnivå, og i liten grad er forankret i den militære enhetens planlagte aktivitet. Selv om idrettslige aktiviteter ikke alltid er like enkle å gjennomføre inn mot lokalbefolkningen, eller blir prioritert av de militære styrkene, har man etter hvert flere eksempler der militære styrker og lokalbefolkningen har deltatt sammen i idrettslig lek og aktivitet.