Forsvarets høgskole

1.2 Kosthold og vektregulering

Kosthold, kroppsvekt og helse er nært tilknyttede variabler. I 2018 ble det for første gang i Norge presentert en folkehelsetilstand der det var mest normalt å ha overvekt eller fedme blant voksne, og hvor normalvektige var i mindretall (1). Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer overvekt og fedme som en tilstand med «unormal eller overflødig akkumulering av kroppsfett som utgjør en risiko for helsen» (2). Kroppsvekten evalueres normalt via kroppsmasseindeks (BMI), der kroppsvekten vurderes i forhold til høyden (kilo × høyde²) og kategoriseres i fire hovedkategorier (undervekt, normalvekt, overvekt og fedme). Også andre helsemål kan brukes som supplement eller alternativer til kroppsvekt, slik som kroppssammensetning og liv-omkrets eller liv-hofte ratio.

Kostholdet er nært knyttet til helsa vår, og som en viktig del av vår livsstil, er det også knyttet til kroppsvekt. Selv om et opplagt regnskap tilsier at kroppsvekten er et resultat av hvor mye energi vi inntar (kosthold) i forhold til hvor mye energi vi bruker hver dag (fysisk aktivitet), er vektutvikling og -regulering et resultat av mange, komplekse faktorer. Arv legger rammene for individets vekt, mens forhold knyttet til sosial status (for eksempel utdanningsnivå og/eller inntekt), livshendelser, psykologiske og psykososiale forhold, samfunn, kultur og politikk er sterke innvirkende faktorer. Dette gjelder både årsaksforklaringer for undervekt, normalvekt og overvekt/fedme. Ettersom vektutviklingen globalt sett har økt dramatisk, spesielt siden 1980-årene, og av WHO omtales som en epidemi, er det behovet for vektreduksjon som har fått størst fokus og oppmerksomhet hos folk flest, i media og i folkehelsekampanjer.

I kjølvannet av den overvektsproblematikken som har tiltatt siden 1980-årene, har det dukket opp mange forskjellige dietter og kostholdsregimer. Kroppsvekten vil alltid avhenge av to fysiologiske faktorer: mengde energi som inntas hver dag (mat og drikke) og mengde energi som forbrukes hver dag (spontan, hverdagslig aktivitet og mosjonsaktivitet). Det er egentlig likegyldig om den energien man inntar kommer fra fett, karbohydrater eller proteiner, men summen av energiinntaket må balanseres mot det daglige energiforbruk. I praksis vil man dog kunne oppleve at proteiner metter mer enn de andre energigivende næringsstoffene (Protein>karbohydrater>fett), og således bidra til en enklere vektregulering. Dette er altså hovedsakelig fordi man da velger å spise mindre pga metthet; færre kalorier inntas!

Når enkeltindividet skal finne fram til tiltak som bidrar til bedre kontroll over vekt, finnes det et mylder av alternative dietter å velge. Hvis du velger et kosthold eller en diett som innebærer å fjerne alle karbohydrater (lavkarbokosthold), å «faste» timer eller dager for så å spise «fritt», eller et magert kosthold, bør du ta stilling til om endringene vil bli varige (for det må de være for å gi varig effekt på vekten). Videre bør du ha tanker om hvorvidt matvarevalget og næringsstoffinntaket er tilstrekkelig for å bevare en god helse på lang sikt (for eksempel evne til å forebygge kreft.). Høyt inntak av noen matvarer (for eksempel kjøtt) disponerer for økt kreftrisiko, mens andre matvarer (for eksempel fete kjøtt- og meieriprodukter, eller friterte matvarer) kan gi økt risiko for hjerte- og karsykdom. Et samtidig lavt inntak av de helsefremmende matvarene (frukt og grønnsaker) vil forverre denne helseprofilen ytterligere. Sammensetningen av matvarer i ett personlig kosthold, hvilket avgjør hvilke næringsstoffer du inntar (f.eks lite eller mye karkarbohydrater), vil også påvirke treningsevnen og utbyttet.

Et problem i vår moderne tid, mht kroppsvektregulering og helse, er at hverdagen er blitt så mye enklere (maskiner gjør det meste arbeidet, vi bruker fjernkontroller, motoriserte fremkomstmidler) og derav reduserer nødvendigheten av fysisk aktiv bevegelse. Samtidig er ferdig tilberedt mat lett tilgjengelig overalt hele døgnet. Porsjonene er blitt større og vi har fått økt kjøpekraft. I gjennomsnitt inntar vi altså nå mer næring enn kroppen forbruker i løpet av en dag. Et slikt «fedmefremmende» samfunn gjør det svært vanskelig for individer å oppnå god kontroll på sin vektutvikling, for mulighetene er mange, og det krever knapt noe aktivt valg å ikke være i aktivitet eller å spise moderat og energiredusert mat.

For å begrense fedmeutviklingen er det ikke tilstrekkelig å jobbe på individuelt nivå. Det er stor variasjon i genetikk og psykokognitive egenskaper som bestemmer hvor godt et individ alene vil klare å regulere sin vekt i vårt fedmefremmende samfunn. Det er et for stort ansvar for enkeltmenneskene i forhold til de muligheter og ressurser den enkelte råder over. Skal vi lykkes med å begrense fedmeutvikling og tilhørende helseutfordringer, må vi igangsette (og akseptere!) tiltak i samfunn og politikk.

Utover dette handler kosthold også til en viss grad om valg man gjør eller bør gjøre pga allergi, mage- og tarmlidelser, og intoleranser. Videre kan kostholdet påvirke inflammasjonstendens i kroppen, hodepine/migrene, opplevelsen av overskudd og prestasjonsevne under fysisk aktivitet.