Soldater versus idrettsutøvere
For mange soldater vil “godt nok til å gjøre jobben” være et tilstrekkelig krav knyttet til fysiske kapasiteter (f.eks. i førstegangstjenesten). Spesialstyrker og deployerende soldater bør kanskje tenke som idrettsutøvere og hele tiden strekke seg mot å bli bedre. Fienden kan være veldig god, og da bør man selv være veldig god. Tidligere sjef for Marinejegerkommandoen, KK Tom Robertsen, har i denne sammenhengen sagt:
”Vi må trene som om vi skal delta i OL uten å vite når det er, eller hvilken øvelse vi skal være med i.”
KK Tom Robertsen, sjef MJK 2010–2014
Det uforutsigbare ved soldattilværelsen gir et bilde av hvor komplisert treningsplanlegging for soldater kan være. Det å trene soldater kan av og til virke mye vanskeligere enn det å trene idrettsutøvere.
Følgelig er det flere momenter som vi må ta spesielt hensyn til når vi skal planlegge trening for soldater, sammenlignet med idrettsutøvere:
Ukjent fiende og arbeidskrav. Idrettsutøvere kan ofte planlegge hvordan de skal vinne over “fienden” (motstanderlaget), ettersom man på forhånd vet noe om styrker og svakheter og kan legge opp taktikken deretter. I de fleste idretter vet man dessuten hva som kreves av fysiske kapasiteter for å være på topp. I Forsvaret er det vanskelig å si noe om hvem som er fienden og hva som konkret kreves for å gjøre en god jobb i stridssituasjonen.
Multiple områder å prestere på. Idrettsutøvere har ofte en enkelt bane, en løype, en hall, et basseng eller annen arena det skal presteres på. Arenaen vil dermed være kjent i lang tid i forkant av konkurransen. For en soldat er forholdene som regel langt mer uforutsigbare. De kan være i vann, i høyden, i et bylandskap, en ørken, i ekstrem varme eller kulde eller lignende, men det kan også være en kombinasjon av flere elementer.
Tidsaspekt. Idrettsutøvere vet i god tid i forveien nøyaktig dato for konkurransen. På den måten kan treningen planlegges over tid og formtoppen siktes inn på riktig tidspunkt. En soldat bør alltid være i brukbar form, da man ikke vet når “konkurransen” kommer. Av og til får man beskjed om en deployering god tid i forkant, og da har vi mulighet til å planlegge treningen slik at man er i god form den dagen man drar.
Ustabile forhold. Mange idretter har stabile forhold, for eksempel innendørsidretter, sommeridretter og vinteridretter. En soldat må kunne prestere uansett vær, lysforhold og årstid.
Mens en toppidrettsutøver vil oppsøke områder hvor han eller hun får trent bra, må en soldat reise dit tjenesten krever. Mange steder er det dårlige treningsmuligheter, og man må gjøre det beste ut av det. En heltids idrettsutøver planlegger dagen etter treningsøktene, mens en soldat planlegger treningen etter hvordan arbeidsdagen ser ut. Hardt arbeid, lite søvn og uforutsigbart og varierende kosthold er faktorer som spiller inn på totalbelastningen og som vi må ta hensyn til når vi planlegger trening for soldater. Dette vil i mindre grad være en utfordring for toppidrettsutøvere, som ofte reiser med et stort støtteapparat med trenere, leger, fysioterapeuter og kokker.
.jpg)
Alle disse momentene gjør at treningsplanleggingen for soldater kan oppfattes som nesten umulig. Mange vil da også mene at vi ikke kan bruke idretten som et sammenlikningsgrunnlag, i hvert fall ikke hvis vi sikter til toppidrett. Eksemplene som er nevnt over, gjelder da også bare for en svært liten andel av dem som driver med idrett. Samtidig er det mye som også er felles i treningsplanleggingen for idrettsutøvere og soldater.
For en soldat handler det ofte aller mest om å se mulighetene og planlegge etter beste evne. Det kan for eksempel være at man planlegger en periode med løpetrening hvis man reiser et sted hvor det ikke er tilgang til styrkerom. Det er ikke sikkert at treningsmulighetene er så gode som en trodde, og det må omprioriteres i planen. Dette vil selvsagt fra tid til annen også gjelde idrettsutøvere.
Dersom det er gjort en god jobb med treningsplanen, er det lettere å gjøre endringer når vi støter på uforutsette situasjoner, slik at treningen fortsatt tar avdelingen nærmere målet. Det vil også være de samme treningsprinsippene som bør ligge til grunn for treningsplanene (se lenger frem i dette kapitlet). Disse vil fungere som retningslinjer uansett hvem vi jobber med.
En klar forskjell mellom toppidrettsutøvere og soldater er at idrettsutøvere topper formen så mye at de i store deler av sesongen balanserer på en knivsegg mellom hva som kan bli en for stor belastning og hva som skal til for å bli best. For de aller fleste soldater er det nok å trene seg opp til rundt 90 prosent av kapasiteten de har. På den måten trenger de ikke å trene like hardt, og sjansen for å pådra seg treningsskader blir betydelig redusert. Det kreves heller ikke like mye spesialkunnskap av trenerne når det ikke er nødvendig å maksimere 100 prosent, slik individuelle toppidrettsutøvere gjør.