Forsvarets høgskole

1.5.1 Muskel-skjelettsykdom

Lidelser og sykdommer i muskel-skjelettsystemet er svært utbredt, og andelen som til enhver tid har en slik lidelse, ser ut til å øke. Den vanligste lidelsen er trolig kroniske ryggplager – og det gjelder på de fleste alderstrinn. Men også beinskjørhet, artrose, sykdommer i bruskskiver og leddbrusk er vanlig. Det er vist at trening har en gunstig effekt på kroniske ryggplager (smerter som har vart utover tre måneder).

Ved fysisk inaktivitet som for eksempel sengeleie eller gipsing av en arm eller et bein, svinner muskulaturen hurtig. Muskelstyrken nedsettes som følge av mindre muskelvolum. Evnen til å utvikle kraft svekkes, blant annet fordi det skjer nedbrytende prosesser i motoriske enheter, noe som medfører at rekruttering av disse mistes. I tillegg observeres en gradvis leddkapselskrumpning og forkortelse av tilgrensende muskelgrupper, noe som gir leddstivhet. Leddstivhet tiltar med alderen, men selv barn og unge kan pådra seg betydelig grad av stivhet i leddene ved sedat livsførsel. I vektbærende ledd som hofter og knær blir brusken tynnere og dermed lettere utsatt for overbelastning og skader når de utsettes for belastning. Sedat livsførsel synes altså å øke risikoen for skader, men en komplett rehabilitering av muskel–sene-funksjon synes mulig ved gradvis økende aktivitet etter langvarig inaktivering.

Beinskjørhet (osteoporose) er relatert til knokkelmassen. Man vet at personer som gjennom livet har drevet mye med ulike bevegelsesaktiviteter, har en høyere knokkelmasse enn inaktive personer. Særlig er vektbærende aktivitet i ungdomsalderen gull verdt for å bygge en god beinmasse. Man tror at fysisk inaktive personer har et tap av knokkelmasse, slik det ekstremt er observert hos astronauter. Tap av knokkelmasse og/eller livslang sedat livsførsel øker risikoen for osteoporose og dermed beinbrudd.

1.5.2 Kreft

I Norge er kreft nå den viktigste årsaken til tapte leveår før fylte 70 år. Undersøkelser viser at regelmessig bevegelse har en forebyggende effekt på utvikling av tykktarmskreft, brystkreft, magesekk og urinblæra. I tillegg har regelmessig bevegelse trolig en beskyttende effekt hva angår eggstokk, prostata- og lungekreft. Det er også verd å merke seg at det ikke er påvist at spesielt hard trening øker risikoen for utvikling av noen krefttyper. Dog er det holdepunkter for at fysisk aktivitet kan øke risikoen for hudkreft for dem som trener mye ute. Den biologiske forklaringen på at regelmessig bevegelse kan ha en generell beskyttende effekt, er at moderat bevegelsesaktivitet kan ha en gunstig effekt på blant annet forholdet mellom mengde fett og muskler i kroppen og på hormonog immunsystemet.

1.5.3 Kroppsmasseindeks – overvekt og fedme

Forholdet mellom vekt og høyde kan fortelle om man er normalvektig, overvektig eller fet. Dette forholdet kalles kroppsmasseindeks (KMI) (vekt/høyde²). Det er utviklet spesifikke grenser for når barn og unge kan kalles overvektige og fete (Cole mfl. 2000). Disse grensene er således vesentlig forskjellige fra voksnes. Med noen få unntak er det registrert en kolossal økning i KMI over hele verden. Dette gjelder både barn og voksne. Forekomsten av overvekt og fedme har faktisk økt med 20–60 prosent fra ca. 1970 til i dag. Det er generelt en høyere forekomst av overvekt og fedme i industrialiserte land, men i Kina og i det indiske subkontinent er trenden tilsvarende som i Vesten. Studerer vi norske forhold, har 9-åringer økt sin vekt med 4 kg, norske rekrutter sin vekt med 5 kg og 40-åringene nær 10 kg (Derevon mfl. 2000). Dette har betydning for helsen, fordi høy KMI er relatert til en rekke tilstander, blant annet høyt blodtrykk, type 2-diabetes (sukkersyke), muskel-skjelettlidelser og kreft. Samtidig skal en være klar over at maveomkretsen (omkretsen målt i navlehøyde – også kalt sentralfedme) er enda sterkere knyttet til sykdom enn hva KMI er. Det er derfor laget noen grenser for menn og kvinner med hensyn til sentral fedme. Grensene for sentral fedme er for kvinner en maveomkrets over 80 cm og for menn over 94 cm (Alberti mfl. 2006). Høyden viser seg ikke å ha noen betydning i denne sammenheng. Det er foreløpig ikke utarbeidet tilsvarende grenser for barn og unge.

Personer som ikke beveger seg, tenderer til å være eller å bli mer fete enn aktive personer. Det er flere grunner til det. Muskelvevet er kroppens viktigste energiforbruker, og under inaktivitet reduseres muskelvevet. Inaktivitet fører til en mer økonomisk hvilemetabolisme med dertil påfølgende vektøkning. Bevegelse og trening har derimot en gunstig effekt på overvekt. Under selve aktiviteten forbrukes nødvendigvis energi, men i tillegg ser det ut til at energiforbruket opprettholdes i flere timer etter at aktiviteten er avsluttet. Det er også slik at man får et noe høyere stoffskifte på de dagene man ikke er aktiv, og at regelmessig bevegelse/trening synes å ha en appetittregulerende effekt. I tillegg viser flere undersøkelser at det har foregått en større forandring i sentral fedme enn vektreduksjonen alene skulle tilsi. Dette kan forklares gjennom en endret kroppssammensetning. Kroppen har utviklet mer muskler og mindre fett. Samtidig er det viktig å påpeke at kostinntaket med hensyn til vektbalanse eller det å gå ned i vekt er avgjørende.

I en analyse vedrørende fysisk form og overvekt viser følgende: Personer i god fysisk form hadde lik risiko for tidlig død uavhengig av fedmestatus. Personer karakterisert som overvektige, men i god form hadde 66 prosent lavere risiko for tidlig død enn like overvektige personer i dårlig form (Lee mfl. 1999). Med andre ord; overvektige personer kan ha en svært gunstig effekt av bevegelse/trening uten å gå ned i vekt, fordi bevegelse/trening har en rekke metabolske effekter som beskytter mot den negative effekten av fedme.

1.5.4 Hjerte- og karsykdom

Dokumentasjonen vedrørende regelmessig bevegelse og hjertesykdom er meget god. Det er en omvendt sammenheng mellom nivå av fysisk form/bevegelse og hjertesykdom. Inaktive mennesker har minst dobbelt så stor sjanse for å utvikle hjertesykdom sammenlignet med aktive. Dette gjelder for både menn og kvinner. Personer som har angina pectoris (smerte i brystet) eller har hatt hjerteinfarkt, har stor nytte av økt trening/bevegelse. Trening/bevegelse skal derfor være en viktig del i rehabiliteringen etter sykdomsdebut. Det er vist at personer som deltar i aktivitetsprogram erter sykdomsdebut, reduserer mange av risikofaktorene for hjerteog karsykdom. Enkelte undersøkelser har sågar vist at det går an å stoppe/reversere åreforkalkningsprosessen ved langtkommet aterosklerose. En analyse vedrørende trening og hjerterehabilitering viste at utholdenhetstrening reduserte risikoen for plutselig død selv hos personer med langt fremskreden aterosklerose. I tillegg til de rent fysiologiske effektene av trening i rehabiliteringen/ behandlingen av pasienter med hjerte- og karsykdom, er bedring av livskvalitet og redusert risiko for depresjon en meget viktig effekt.

Den forebyggende effekten av trening/bevegelse på hjerte- og karsykdom går via effekter av fysiologiske så vel som metabolske forhold. Det er flere viktige fysiologiske tilpasninger til trening, blant annet en lavere hjertefrekvens og lavere blodtrykk på et gitt submaksimalt arbeid. Produktet av systobsk blodtrykk og hjertefrekvens korrelerer med hjertemuskelens oksygenopptak, og dette medfører at trente personer med angina kan arbeide på et høyere nivå før terskelen for smerte i brystet opptrer. Personer med hjertesykdom har økt risiko for ventrikkelflimmer under trening. Ventrikkelflimmer er en alvorlig tilstand som kan lede til plutselig død. Imidlertid kan trening redusere risikoen for ventrikkelflimmer ved å bedre hjertemuskelens oksygentilførsel og ved å redusere aktiviteten til stresshormoner. Effekten av regelmessig bevegelse/trening på blodtrykket er også godt studert og er i størrelsesorden 5–10 mm reduksjon i både systolisk (høyeste) og diastolisk (laveste) blodtrykk. Effekten synes å være best blant personer med høyt blodtrykk.

1.5.5 Sukkerstoffskiftet og type 2-diabetes

Insulin er et kraftig anabolt (oppbyggende) hormon som produseres i bukspyttkjertelen. Det regulerer karbohydrat-, protein- og fettstoffskiftet. I denne sammenheng er det blodsukkeret som er av interesse: Normalt har vi en fin regulering av blodsukkeret. Imidlertid vil det skje en forandring i denne reguleringen ved sedat livsførsel og langvarig overvekt. Denne forandringen skjer gradvis og kan komme til uttrykk som forstyrrelser i sukkerstoffskiftet. Dette betyr at insulinet ikke greier å gi en tilstrekkelig effekt. Og varer denne tilstanden lenge nok, kan man utvikle sukkersyke (tidligere ofte kalt alderssukkersyke, men den riktige benevnelsen er diabetes type 2).

Personer som trener regelmessig, har et utmerket sukkerstoffskifte sammenlignet med inaktive. Regelmessig bevegelse/trening kan bedre sukkerstoffskiftet ved å bedre effekten av insulin hos eldre personer til tilsvarende nivå som hos unge fysisk aktive. Det er utført undersøkelser som viser at regelmessig bevegelse/trening kan forebygge utvikling av type 2-diabetes (Pan mfl. 1997).

1.5.6 Astma

Ram og medarbeidere skrev nylig en oversiktsartikkel om effekten av trening på blant annet lungefunksjon og aerob kapasitet (kondisjon). Trening bedrer ikke sykdomsaktiviteten (Ram mfl. 2005), og trening kan sågar fremkalle astmasymptomer hos personer med astma som ikke er godt medisinert. Hos idrettsutøvere kan langvarig regelmessig og intensiv trening øke betennelsesreaksjoner i luftveiene og bidra til utvikling av astma. Spesielt gjelder dette ved samtidig eksponering for uheldige miljøfaktorer som for eksempel kald luft, forurenset luft eller økt allergeneksponering. Det må likevel understrekes at trening kan bedre kondisjonen, anstrengelsestoleranse og sannsynligvis livskvalitet hos astmatikere. Trening er derfor en viktig del av behandlingen og rehabiliteringen av astma. For barn og ungdom er mestring av anstrengelsesutløst astma et godt eksempel på sykdomsmestring.