Forsvarets høgskole

Organisering av trening i større grupper

Når vi beveger oss fra trening av enkeltpersoner (eventuelt små grupper) til trening av større grupper møter vi en del praktiske utfordringer. Samtidig som vi får trent mange på én gang, medfører fornuftig treningsorganisering i større grupper visse logistiske utfordringer. Hvis det er mange som skal trene samtidig, må vi planlegge nøye hvordan vi skal bruke tilgjengelig plass og utstyr. I tillegg må vi tenke gjennom risiko/gevinstperspektiver, ettersom større deler av treningen vil gjennomføres uten tett veiledning. Det medfører at vi alltid bør velge øvelser hvor lite kan gå galt.

En måte å hanskes med begrenset plass eller utstyr på kan være å arbeide i øvelseskombinasjoner eller i sirkeltrening. For eksempel kan vi pare en overkropps- og en beinøvelse og trene tre og tre personer i samme stativ. Den ene gjør sin serie i beinøvelsen, den andre gjør sin serie i overkroppsøvelsen, mens den tredje hviler. Vi kan også planlegge øvelseskombinasjoner med tre øvelser, f.eks. én beinøvelse, én overkroppsøvelse og én øvelse for kjernemuskulaturen. Eller vi kan kombinere sprinter, hopp og/eller korte intervaller på lignende måte. Ved å velge øvelser som er fornuftige å kombinere – som oftest ved at de påvirker ulike bevegelser og muskelgrupper – sparer vi plass når vi skal organisere trening i større grupper. Samtidig øker vi treningsvolumet per tidsenhet. I slike økter er det en risiko for at treningsintensiteten kan bli for høy, men dette kan reguleres med god planlegging. Det å dele soldatene inn i makkerpar kan også hjelpe oss til å opprettholde nødvendig grad av kontroll. Ved å instruere makkerne i hva de skal se etter for å vurdere kvalitet i ulike øvelser – og som de skal instruere på, kan vi bidra til at momenter som sikkerhet og progresjon ivaretas uten at vi som instruktører trenger å ha et øye med absolutt alle til enhver tid.

Samtidig som trening av grupper kan by på utfordringer – for eksempel vil det være vanskeligere å individualisere treningen – kan det også virke forsterkende på læring og utvikling. Grupper som bruker mye tid sammen, får ofte en positiv opplevelse av verdien som ligger i å lære sammen. I lagidrett vil deltakerne for eksempel ofte finne tilfredsstillelse i å utvikle en felles forståelse, noe som bidrar til lagets felles kunnskap om praksis og problemløsning [22].

Følelsen av tilhørighet er avgjørende for mange menneskers ønske om og motivasjon for å lære, utvikle og prestere. Dette kan du som trener utnytte. Du kan skape gruppeaktiviteter hvor samarbeid, medveiledning og problemløsning står sentralt – også i aktiviteter som kan gjennomføres individuelt ved siden av hverandre (for eksempel styrketrening). I slike grupper kan forskjellighet være en styrke ved at de som er mer erfarne kan fungere som ressurser for de mindre erfarne eller mindre dyktige. Både i større og mindre grupper kan du tilrettelegge for at soldatene kan veilede og instruere hverandre under treningen. Gjennom denne måten å utnytte gruppa som ressurs, kan du bidra til å skape mer involvering og større felles eierskap til læringsprosessen. På denne måten kan du trene større grupper til å bygge ikke bare bedre ferdigheter, men også avdelingsfølelse, samhold og gruppetilhørighet.

Både i større og mindre grupper kan vi gjennomføre refleksjon som fellesaktivitet. Å reflektere sammen over arbeidsoppgaver eller muligheter og utfordringer i treningsprosessen skaper dypere innsikt og økt kunnskap om treningsarbeidet. Dette vil også gjøre at vi enklere kan nyttiggjøre oss enkeltpersoners spisskompetanse på treningsfaglige problemstillinger [8]. Det krever også færre instruktørressurser enn om man trener lagvis, og det kan gi muligheter for samarbeid med andre trenere på tvers av tropper.