Forsvarets høgskole

Ankelskader

Ankelleddet består av leggbeinet og skinnebeinet, som danner en gaffelform og omslutter spolebeinet. Ankelleddet støttes opp av en rekke leddbånd, både på indre (medialt) og ytre (lateralt) side av leddet, samt mellom leggbeinet og skinnebeinet. Ankelskader, og da spesielt overtråkk, er blant de blant de hyppigste akutte skadene både i militæret, i det sivile og i idrett. Skadene oppstår gjerne ved strekk av leddbåndene i ankelen, og de inntreffer hyppigst på lateralsiden.

Ankelskader oppstår ofte ved brå vendinger eller ved fotisett (hvordan foten treffer bakken ved løping eller ved landing etter hopp), og ofte på ujevnt underlag. En ankelskade kan føre til mekanisk instabilitet ved skade på ankelligamentene, eller ankelen kan få redusert sin evne til å registrere og korrigere fotens stilling – redusert nevromuskulær kontroll [1]. Den viktigste risikofaktoren for ankelskade er tidligere skade, og dette skyldes hovedsakelig redusert nevromuskulær kontroll samt instabilitet i sener og leddbånd.

Idrettsmedisinske studier har vist at nevromuskulær trening (et samlebegrep for trening bestående av balansetrening, hopptrening og sansemotorisk trening) reduserer risikoen for ankelskader hos de som tidligere har hatt dette [15, 16]. Det er usikkert om man gjennom nevromuskulær trening kan redusere forekomsten av ankelskader hos de som tidligere ikke har hatt slike skader. De som tidligere har hatt ankelskade, vil også kunne forebygge nye ankelskader gjennom taping av leddet og bruk av ankelstøtte [15]. På bakgrunn av disse funnene anbefales det at utøvere med tidligere skade bruker ankelstøtte inntil de har fullført et nevromuskulært treningsprogram [1].

Et typisk nevromuskulært treningsprogram er trening etter prinsippet «10–5–10». Dette vil si at man gjennomfører balansetrening 10 minutter 5 ganger i uka i 10 uker. Her står man på ett bein, med tilnærmet strakt kne (bare en ørliten knekk) og forsøker å holde balansen – og all korreksjon av balanse skal skje i ankelleddet. Man starter med å gjennomføre øvelsen stående på gulvet. Når dette mestres kan man gå videre til balanseputer og matter [1]. Avhengig av hvor stor skade som har oppstått er man vanligvis tilbake i aktivitet i løpet av 1–4 uker etter et overtråkk.

Kneskader

Kneleddet støttes av fire leddbånd. På hver side sitter to sterke leddbånd (mediale og laterale kollateral- ligamenter), samt fremre og bakre korsbånd. Den vanligste kneskaden er skade av det mediale (indre) leddbåndet. Skaden oppstår hovedsakelig ved slag mot yttersiden av kneet eller ved vridning. Skade av korsbånd i militæret skyldes hovedsakelig vridningstraumer, eksempelvis ved landing eller endring av retning av bevegelse, enten til fots eller på ski når skituppen blir hengende i snøen [1]. Kvinner er mer utsatt for skader av leddbånd i kneet enn menn, og de bør derfor være ekstra påpasselige med forebyggende trening rettet mot kneskader.

En rekke studier har vist god effekt av nevromuskulær trening på kneskader, inkludert korsbåndsskader. Hovedpoenget er balansetrening for kneet, hvor man står med lett bøy i kneet og forsøker å holde balansen gjennom korrigering av balansepunktet i kneleddet. (Dette i motsetning til ankeltrening, hvor kneet var strakt og man korrigerte balanse i ankelen.)

Behandling av akutte skader

Selv om skader i utgangspunktet skal håndteres av helsepersonell, bør behandling av de fleste akutte skader startes umiddelbart av personell på stedet. Det er derfor viktig at dere som trenere/instruktører kjenner til prinsippene for akutt skadebehandling. Dette vil være viktig for å begrense skadeomfang, lindre smerte og skape de best mulige forutsetninger for en kort rehabilitering.

Ved akutte strekk- og støtskader oppstår det gjerne en blødning rundt det skadde området. Akutt skadebehandling har til hensikt å redusere denne blødningen. Gjennom flere tiår har de fundamentale prinsippene for behandling av akutt skade internasjonalt vært knyttet til akronymet ICE: Ice, Compression og Elevation. Forsvarets Sanitet, som er fagmyndighet for skadebehandling i Forsvaret, benytter akronymet RICE:

Når en skade oppstår, er det viktig at den ikke forverres. Å holde den skadde i ro (Rest) og dermed beskytte skaden, er derfor en vesentlig del av oppstartsfasen. Beskyttelse av den skadde (Protection) blir av mange ansett som så viktig at det ofte legges til akronymet over og danner et overordnet grunnprinsipp: PRICE. Nedkjøling (Ice) har en smertelindrende effekt, og det kan også redusere blødningen. Bruk det du har for hånden. Om sommeren vil en ispose eller en pose med frosne bær eller grønnsaker fungere optimalt. Om vinteren kan snø eller is benyttes. Dette bør legges i en vanntett pose, slik at skaden ikke påføres fuktighet etter hvert som snøen smelter. Ideelt skal skadestedet kjøles ned hvert 20. minutt hver time de første timene etter skaden, og deretter hver 3. til 4. time de første to døgnene. Legg aldri isen direkte på huden, men ha noe tøy eller kompresjon mellom – da unngår du at pasienten kan få frostskader.

Den viktigste behandlingen er kompresjon (Compression) med elastisk trykkbandasje. Denne skal sitte stramt, men sørg for at sirkulasjonen til området som er skadet ikke stoppes. Kompresjon bør utøves de første 48–72 timene. Den skadde må ikke sove med for stram kompresjon. I felt kan eget sanitetsutstyr benyttes, som f.eks. enkeltmannspakning. Har du ikke dette tilgjengelig, kan også strimler av tøy anvendes. Skadestedet bør heves (Elevation) til et nivå høyere enn hjertet. På denne måten sørger du for at blodtrykket blir lavere og blødningen reduseres. Legg for eksempel en skadet fot på stridssekken for elevasjon. Når akuttbehandlingen er gjennomført, er det viktig at den skadde undersøkes av helsepersonell for eksakt diagnose. Hvis du mistenker alvorlig skade, ring lokal sykestue eller 113 umiddelbart.

For at den skadde skal få best mulig rehabilitering er det viktig at skadeområdet gradvis stimuleres til bevegelse, dog under smertegrensen. Det må belastes noe, men ikke for mye. Idrettsmedisinske studier viser at dette fremskynder rehabiliteringsprosessen. Man anser denne balansegangen som så vesentlig [1] at Optimal Loading (optimal stimulering av skaden med bevegelse) mange steder er innført som eget prinsipp i skadebehandlingen, noe som danner akronymet POLICE. Det å påføre en skade kontrollert belastning bør alltid skje under kyndig veiledning.