Forsvarets høgskole

6.1 Hva er hurtighet?

Hurtighet kan defineres som musklenes evne til å skape størst mulig akselerasjon (hastighetsendring per tidsenhet). Yteevnen med tanke på hurtighet måles på grunnlag av tiden man bruker på å tilbakelegge en gitt distanse. Følgelig er det sentralt å oppnå en størst mulig gjennomsnittlig horisontal hastighet i en gitt retning.

Det finnes flere former for hurtighet. Reaksjonshurtighet kan defineres som tiden fra et stimulus blir gitt til første indikasjon på bevegelse. En stimulus kan både være visuell (for eksempel fiendtlig fremrykk i strid) og i form av lyd (for eksempel skudd). Agility er evnen til å opprettholde hurtighet og kroppskontroll ved retningsforandringer og ulike bevegelsesoppgaver som 90–180 graders vendinger, sikk sakk løping, løping sideveis og baklengs. Repetert hurtighet henspiller på personens evne til å gjenta raske forflytninger mange ganger. Dette er et spesielt viktig arbeidskrav i eksempelvis fotball, hvor godt trente spillere gjennomfører 60 til 90 akselerasjoner med 2–4 sek varighet i løpet av en kamp. Lineær hurtighet dreier seg om løping rett frem og består av akselerasjonshurtighet, maksimalhastighet og utholdende hurtighet. Inndelingen er basert på hastighetsutviklingen under 100 m sprintløp, illustrert i figur 43 nedenfor.

Mange personer kan være raske på de første metrene, men det er maksimalhastigheten som samsvarer best med yteevnen i sprintløp over 100–200 m. De beste mannlige sprinterne i verden er blitt målt til en toppfart på ca. 12 m/sek Dette tilsvarer over 43 km/t. Tilsvarende tall for kvinner er ca. 11 m/sek, eller ca. 40 km/t. En rask soldat klarer kanskje å løpe i 30 km/t. Til sammenligning er geparden jordens raskeste pattedyr med en toppfart på ca. 110 km/t.

Yteevnen i hurtighet måles gjerne i hundredeler av et sekund. Det stilles uhyre store krav til nøyaktige måleinstrumenter og metoder for å kunne måle hurtighet på en riktig måte. Gullstandard på tidtaking er startpistolen i friidrettskonkurranser, som setter igang klokka og elektroniske tidtakeranlegg filmer målpasseringen med opp til 2000 bilder per sekund. Bruk av stoppeklokke er mest vanlig i skolesammenheng, men potensielle feilkilder ved slik tidtaking kan utgjøre flere tiendeler av et sekund. Mobile og trådløse elektroniske tidtakersystem har etter hvert blitt forholdsvis billig å anskaffe.
Selv om slike måleinstrumenter er pålitelige, er det viktig å være klar over at tidene kan variere opp til +/- 0,7 sekund, avhengig av startprosedyrer og oppsett. Eksempelvis passerte Usain Bolt 40 m på 4,64 sek under sitt verdensrekordløp på 100 m i Berlin i 2009. Dette tilsvarer ca. 3,95 sek på Toppidrettssenterets standardiserte 40 m test. Forklaringen på denne forskjellen er at tidtakingen på Toppidrettssenteret igangsettes idet personen forlater en trykkmatte på startstreken. Konklusjonen er derfor at hurtighet og prestasjon ikke kan evalueres og rangeres før en har kjennskap til hvordan tidtakingen har foregått.

Hurtighet er i hovedsak genetisk bestemt og er den fysiske egenskapen som er vanskeligst å trene. Statistikk viser at raske personer kan forbedre sin hurtighet med 5–10 % fra 17–18-års alder. Menn pleier normalt å forbedre sin hurtighet frem til midten av 20-årene, mens de fleste kvinner opplever stagnasjon allerede i 16–18 års alder (se figur 44). Disse momentene bør tas i betrakning når man skal utarbeide målsettinger om å bli raskere.

Hurtighet er ikke et sentralt arbeidskrav for militært personell generelt. Tatt i betraktning at en må bruke forholdsvis mye tid og energi på å oppnå en forholdsvis begrenset prestasjonsfremgang, vil det være lite formålstjenlig for soldater å trene hurtighet fremfor utholdenhet og styrke. For enkelte soldater i visse situasjoner kan imidlertid evnen til hurtig forflytning utgjøre forskjellen mellom liv og død. Vi vil derfor kort presentere hvilke faktorer som bestemmer og begrenser ulike former for hurtighet, samt redegjøre for hvordan hurtighet kan trenes.