Forsvarets høgskole

6.2.1 Steglengde og stegfrekvens

Hastighet er et produkt av steglengde og stegfrekvens (se figur 45). Det er en klar tendens til at steglengden øker med økende kroppslengde. Ved lavere løpshastigheter øker både steglengde og stegfrekvens med økende hastighet. Ved løping i nær maksimal hastighet er det påvist at ved økende hastighet flater steglengden ut, mens stegfrekvensen fortsetter å øke. Ben Johnson forbedret sin bestenotering på 100 m fra 10,50 sek til 9,79 sek som et resultat av frekvensøkning, mens steglengden hans var uforandret.

Det er ikke uten videre gitt at begge stegene i et dobbeltsteg er av samme lengde. Tvert imot er det grunn til å vente at eventuelle forskjeller mellom høyre og venstre fot som benlengde, tidligere skader, koordinasjon, bevegelighet og evne til kraftutvikling vil gi asymmetri i bevegelsessyklusen. Det er velkjent for de som tester spenst i form av ulike former for hink, at prestasjonen oftest ikke er lik på begge ben.

6.2.2 Teknikk

Hos teknisk begavede sprintere kan benas bevegelsesmønster sammenlignes med et ovalt liggende hjul, sett i et ankelperspektiv. Størrelsen på hjulet kan være et uttrykk for steglengde, mens hjulets omdreiningshastighet kan være et uttrykk for stegfrekvens (se figur 46). Selv om denne billedlige modellen har sine svakheter, gir den likevel en viss pedagogisk forståelse. Fra mekanikken vet vi at banefarten til en gitt sirkelbevegelse er et produkt av hjulets radius og omdreiningshastighet.

Biomekaniske undersøkelser viser at ankelens hastighet bakover (i forhold til kroppens tyngdepunkt) rett før bakkekontakt er av svært sentral betydning for maksimal hastighet. Hastigheten på egen fot i forhold til resten av kroppen avhenger av følgende faktorer:

• Vinkelakselerasjon i hofteleddet

• Arbeidsvei (kneløft)

• Dreining av hofte (se figur 47)

• Løp med «høyere hofte» gir større radius og dermed økt perifer hastighet (se figur 48)

• Fotisett tettere under loddlinjen fra tyngdepunktet for å minimalisere brems (se figur 49)

Første punkt kan omtales som indre muskelarbeid, og krever systematisk treningspåvirkning over tid. De siste fire punktene kan betegnes som tekniske variabler og er i stor grad genetisk bestemt. Dette stiller krav til personens koordinasjon, rytme, bevegelighet og kroppskontroll. Ut fra disse betraktningene vil det være gunstig å ha lange ben i forhold til den totale kroppslengden, korte lårbein i forhold til leggbein, stor muskelmasse sentralt (rundt hofteleddet), liten muskelmasse perifert (eksempelvis rundt kne- og ankelledd), lav fettprosent og stor andel av type II muskelfibre.

Newtons 2. lov forteller oss at akselerasjon er lik kraft dividert på masse. Dette forklarer hvorfor personer med stor relativ og spesifikk styrke kan være raske på de første metrene av et sprintløp. Løpsteknikk får gradvis økende betydning med distansen, noe som medfører at de raskeste personene har et overskudd av akselererende impuls når mindre raske personer har nådd sin maksimale hastighet.

6.2.3 Power

Trening av maksimal styrke kan være en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å bli raskere. Mekanisk effekt (arbeid per tidsenhet), også omtalt som «power», er langt mer vesentlig. Den maksimale effektutviklingen er ifølge litteraturen størst ved 30–40 % av maksimal kontraksjonshastighet, noe som tilsvarer ca. en tredjedel av 1RM. Med tanke på treningsstimuli for hurtighet kan dette være et viktig belastningsområde. Hopping med vekter kan være formålstjenlig i så måte.

Tester viser at hurtige personer som regel også er spenstige. Tabell 22 gir en oversikt over hvordan idrettselever i videregående skoler fra ulike idretter presterer på vertikale hopp med eller uten svikt på kraftplattform. På disse standardtestene for spenst stilles det krav til hoftefeste gjennom hele satsbevegelsen. Det er ikke tillatt å benytte seg av armsving. De aller fleste hopper høyere ved bruk av en innledende svikt, noe som skyldes muskelfibrenes elastiske egenskaper. Tallene viser at man i gjennomsnitt hopper ca. 7 % høyere på svikthopp sammenlignet med hopp uten svikt. Her er det imidlertid store variasjoner, både med tanke på type idrett, men også individuelle svingninger innenfor samme idrettsgren.

6.2.4 Utholdende hurtighet

Ingen klarer å opprettholde maksimal løpshastighet lenger enn noen få sekunder. Den gradvis avtagende hastigheten mot slutten av for eksempel et 100 m løp har en direkte sammenheng med lavere stegfrekvens. På lengre distanser (200–400 m) avtar imidlertid også steglengden mot slutten av løpet.

Fysisk aktivitet med maksimal mobilisering og belastning vil i hovedsak hente energien fra lagre av ATP og kreatinfosfat (CP) i muskelcellene. Normalt er disse lagrene store nok til å sørge for energi til maksimale belastninger i ca. 6–8 sek. Når disse lagrene er tomme, blir karbohydrater viktigste hovedleverandør av energi. Under denne form for energiomsetning er melkesyre avfallsproduktet. Dette er trolig viktigste årsak til muskulær tretthet hos utrente personer.

Flere eksperter mener at hastighetstap mot slutten av lange spurter skyldes tretthet i nervesystemet. Målinger viser at det er motoneuronenes fyringsfrekvens som regulerer muskelfibrenes kontraksjonshastighet. Raske personer har relativt sett en stor andel av type II-motoneuroner med tilhørende muskelfibre. De motoriske enhetene kan fyre med en høy frekvens, men er lite utholdende sammenlignet med type I-motoneuroner. Motoneuronenes egenskaper er i stor grad genetisk bestemt, slik at den fysiologiske tilpasningen til trening blant raske personer i hovedsak foregår på muskulært nivå.

Med tanke på arbeidsøkonomi i løp er elastisitet en særdeles viktig faktor, uansett distanse. Under en plyometrisk aksjon (muskelen arbeider som en «fjær») bruker muskelcellen langt mindre energi (ATP) sammenlignet med en ren konsentrisk aksjon. Ved å observere de afrikanske personer på langdistanseløp, kan en med det blotte øyet se at de har bedre «sprett» fra underlaget i forhold til andre europeiske løpere. Ved å bruke mindre energi på samme løpshastighet, har personer med elastisk muskulatur mer krefter igjen mot slutten av løpet. Elastisitet er til en viss grad en trenbar egenskap, selv om ikke samme prosentvise fremgang kan forventes. Beste stimulus ser ut til å være stort antall plyometriske aksjoner over tid, som for eksempel vristhopp eller hopp over hekker. Faren med dette i treningssammenheng er belastningsskader i form av achillessenebetennelse og jumpers knee.